IVAN RATAMA





OM PERSONLIGHETSPOSITIVISME





Fortsettelse av 1970-tallets anti-
psykiatriske bevegelse

2000-tallets psykiatrikritikk





Når man heter Ivan Ratama ender man opp som
psykiatripasient nederst på samfunnets rangstige.
Hva man egentlig kunne ha blitt til bryr de seg
overhodet ikke om.
De vil bare se deg i gymbukse.

Og dette gjelder for mange av dere.
Som har personlighetstrekk som betyr noe annet i dag
enn det gjorde for 100 eller 500 eller 2000 år siden,
og som dere ikke engang får lov til å definere selv.
Dere er tyver i noen annen sin virkelighet og ikke
konger i deres egen.
Hvordan skulle du ha blitt konge?
Du har jo ikke penger.
Fordi trekkene mine ville kunne gitt meg en annen rolle
i samfunnet i går, og jeg ville da vært ett helt annet
sted.

I min bevegelse er vi imot psykologen og psykiaterens
sosiale hygiene :
(hår, klær, mat, musikk, bøker, filmer, tegneserier,
livsstil).
Men vi støtter psykologen og psykiaterens medisinske
hygiene :
(syns og hørselshallusinasjoner, mangel på empati om
det ikke er trend basert eller politisk korrekt).
Den sosiale hygienen er normer som rammer de svake,
taperne, enten man ett utskudd i en arbeider eller
middelklassefamilie, og da er det ikke medisin, men
sosial-Darwinisme.

Psykologer føler videre at det er noe feil på personligheten
vår, og de føler at det er noe feil på følelsene våre.
Vi skal ikke være sterke - det er uempatisk, vi skal være
ofre, først da kan vi tas på alvor som mennesker, når vi
kan hjelpes.
Vi fratas det genuint normale ved det mest menneskelige
ved oss.

Det som psykologen behandler og som psykiateren medisinerer
som trekk på noe sykt, er egentlig positive trekk:
det er trekk på kommende talent, trekk på en alternativ
forståelse av samfunnet, trekk på en sunn egenvilje,
trekk på en spirende normalitet som ville funnet hjem
uansett uten å bli gjort til pleietrengende, trekk på en
innsikt som gjennomskuer.

Vi gjennomskuer psykologen og psykiateren, vi tungt
medisinerte.

"Det verste var ikke det de gjorde mot oss, men det at de
trodde vi ikke gjennomskuet dem".
Sitat fra ett av mine skuespill om samtiden.

Psykologene og psykiaterne forstår ofte den kjemiske årsaken
til at man gjør noe, de forstår psykopat-årsaken, men de 
forstår ikke den sosiale og moralske begrunnelsen for det.
(Det står i de psykiatriske rapportene sykepleierne skriver
som "Manglende sykdomsinnsikt" og i diagnosemanualene som
trekk på at man er alvorlig sinnsyk).
De forstår årsaken, men de forstår ikke begrunnelsen -
fordi de hører ikke på tapere.
De forstår årsaken, som er deres, som sykeliggjør det, men
de forstår ikke begrunnelsen, som er vår, som rettferdiggjør
det -
fordi de bestemmer, og det liker mennesker med syke fordommer
og ekstreme holdninger å gjøre. 
Fordommer og holdninger, mot hvem?
Mot de som er tapere.
Og hvem er det?
Mot dem de mobber.
For alle som bestemmer, er noe, og alle som er noe, mobber.

Det burde ikke hete psykiske utfordringer, for det handler ikke
om feil ved den enkelte, men om politikk, og enda mer, om normene,
strukturene og konjukturene i samfunnet.
Visse individer har sine egne løsninger på livets utfordringer, 
men siden de ennå er unge og går i skolen, så kan de ikke bruke
sine egne løsninger, og når de har blitt gamle nok til å kunne det,
så er allerede løsningen deres rapportert om i media som "Noe som
rører seg i ungdomsmiljøer", og de selv er tungt medisinerte og får
oppfølging.
Det handler med den sosiale hygienen, som psykologene og psykiaterne
ikke har noen som helst rett til å praktisere, derfor om politiske
utfordringer og ikke psykiske utfordringer.
Og det er samfunnet selv som har den utfordringen:
med oss.
For alles livsstil ikke passer for alle, der og da.
De må medisineres for å finne en livsstil mange ville funnet uansett.

Om vi har en årsak, så kan vi behandles, for da er det noe feil på
oss - derfor må alle samfunn finne "Årsakene" i sitt samfunn.
Vi eier ikke oss selv med en årsak, andre gjennomskuer oss, og vi
frykter alle og bli gjennomskuet, men det blir vi ikke, garantert
ikke, og vi vet, med absolutt sikkerhet at de tar feil (rasister,
mannssjåvinister, sex-overgripere).

Du blir medisinert fordi du er syk, og du er syk fordi du er
medisinert.
Det hele blir en vond sirkel.

I dagens samfunn skal man ikke vurdere mennesker ut av å tilhøre en
kategori (svart, kvinne, homofil, eldre, funksjonsnedsatt), men
psykologene og psykiatrien forholder seg til oss ut av noe vi er -
noe de sier at vi er, og som bare de kan bestemme hvordan er.
Andre rundt oss kan kjenne igjen det vi er, men bare psykologene og
psykiaterne kan bestemme kjennetrekkene på det vi er.
Skal fiendene til svarte, kvinner og homofile bestemme hva som kjenne-
tegner dem?
Skal de som hater en gruppe bestemme hvordan den gruppen skal behandles
ut av deres eget syn på den?
Det psykologene og psykiaterne gjør er fordommer.
De hater oss for noe vi er - som de sier at vi er, og som alle tror på
siden de "Gikk på skolen med de taperne der som ingen likte uansett sånn
innerst inne".

Selv om jeg har ett kjennetegn på meg (at jeg ikke liker småprat og ikke
har innsikt i egne følelser), hvorfor kunne ikke sånne kjennetegn være
trekk på andre ting enn sykdommer og diagnoser?
Kunne ikke det at jeg ikke har innsikt i egne følelser bety at jeg har
en sterk vilje og dermed er kriger, eller har en svak vilje og dermed
er kunstner?
Kunne ikke trekkene bety andre ting enn sykdom?
Og at det er ikke trekkene mine som beviser noe, men samfunnet rundt
dem og tidsepoken rundt dem, som ikke trenger dem lengre.

Ingen trenger min personlighet.
Ingen trenger det jeg kan.
Ingen vil lære meg noe.
Ingen vil at jeg skal ha rett i noe.
Ingen vil at jeg skal eie meg selv.

Ingen eier seg selv.
Vi er en del av de små nettverkene våre der vi får makt og status om
vi lever etter normene.
Men noen er ikke brukbare for de små nettverkene fordi de havner i
konflikt med andre:
vi sinnsyke vi havner tidlig i konflikt med egne brødre, med egen mor,
med egen kusine, med egne klassekamerater, med egne lærere.
Vi er ikke sinnsyke:
vi mener eller gjør noe som den intolerante blant oss ikke aksepterer,
fordi han eller hun vil bestemme, fordi de fungerer ikke godt nok med
andre, og derfor er alt vår skyld:
og disse individene som stempler de åpne elevene som sinnsyke, får legenes
støtte fordi de har makt i skolemiljøet - fordi de "Samarbeider" (fordi de
er flinke nok sosialt til å snakke lærerne etter munnen).
Det er disse lukkede individene som er de egentlige legene i samfunnet,
fordi det er gjennom deres behov for å bestemme at vi andre blir ett problem,
og stemples som sinnsyke.

Det er alltid den som ikke vil underkaste seg systemet som psykologene
og psykiaterne vil latterliggjøre og fremstille som "Uempatisk".
Ikke dem som gjør som de vil.
De blir betegnet som "I god utvikling".

Psykologer og psykiatere forveksler å være "Full of it" med å være
syk, og de forveksler å være ett problem for andre med å være "Full
of it".
Bryter du normene så er du syk, for da forstås du ut av den sosiale
hygienen - og da er du full of it.

Psykologene og psykiaterne har ingen egen kunnskap, det er bare svindel:
de vokter samfunnets herskere sin kunnskap, normene:
og akkurat nå er det innvandrere, kvinner og barn som styrer samfunnet.
Så alt som bryter med interessene til disse gruppene (enten det er rett-
igheter eller noe annet), er sinnsyke.
Se på hvilke begreper som forbindes med den verste Ondskap som tenkes kan
i vår tid så skjønner du hva jeg mener.

Det er vi som ofre for interessene i dag, rettighetsinteressene - som 
representerer de egentlige rettighetene:
det å fritt kunne bryte normer...!

Det er vel ikke å gå for langt å si at det var det Sokrates og Jesus
gjorde?

Kampen mot normene til de som selv måtte bryte normer for å få det de
ville ha, har begynt.

Psykologene og psykiaterne er rasister og vi er deres "Negere".

De normale vinnerne har rettigheter, ikke fordi deres gruppe skal ha
rettigheter, men fordi de føler seg overlegen de unormale taperne,
og det handler ikke om rettigheter, men om å fjerne uønskede individer
og uønskede krefter fra samfunnet - sånn at de med rettigheter selv skal
kunne styre og definere alt:
de er ikke ekstreme, for det er den nye moralske følelsen og den nye
anstendighetsfølelsen...
De normale vinnerne har kuppet det beste fra Post-Moderniteten og fra  
Religionene:
å være moderat og moralsk...

Fra nå av er alt satt en gang for alle.